Kina

Kina

Xi'an - Kunming - Lijiang - Guilin - Yangshuo - Shanghai

8. november Xi'an

En "liten" kinesisk by med ca. 5 millioner innbyggere. Hovedmålet med å dra hit var å se de 8000 Terrakottasoldatene i Qin-keiserens mausoleum som ligger ca 35 km øst for byen. Kineserne kaller dette for verdens 8. underverk. UNESCO har ført det opp på lista over verdens kulturarv. Det er 1900-tallets største arkeologiske funn. Straks etter at den 13 år gamle keiser Qin Shihuang ble kronet til keiser satte man i gang med å bygge hans mausoleum og fortsatte til han døde som 50 åring. Nærmere 700000 menn jobbet i 37 år . Sammen med hæren av terrakotta soldater og hester sier rykte fra fortiden at mennesker ble begravd levende sammen med den døde keiseren. Selve keisergraven er ikke åpnet og ligger under en 46 meter jordhaug noen hundre meter fra soldathæren.

Tre gravkammer er utgravd i løpet av de siste 30 årene. Stedet ble oppdaget ved en ren tilfeldighet da noen bønder måtte grave brønnen dypere pga tørke. Begravelsesområdet dekker 225km2, mens mausoleumet er på 8km2. Museet for krigerne rommer 3 utgravinger. Det er et imponernde syn som møter en i første gravhvelving. Den skulte høyresiden anslås å omfatte 8000 soldater og hester stilt opp i kampformasjon. Vi kan se ca 1000 av dem.

Soldatene er litt mindre enn normal høyde. De skal representere ulike folkeslag i Qindynastiet og er laget med ulike folkedrakter. Noen har ennå rester etter den opprinnelige fargen over 2000 år etter at de ble laget. Dette er opplagt en opplevelse som sitter.

Vi tok lokalbussen for 5 kr pr person. Det er tydelig at Kina rustes opp til OL. Veier utvides og asfalteres og gamle rønner rives.

Zian er den eneste byen i Kina som har bymuren intakt. Hotellet lå like ved muren, og vi fikk en flott sykkeltur rundt den 14 km lange muren. Byen hadde også et livlig,moderne sentrum med et gammelt trommetårn og klokketårn midt mellom nye kjøpesentere under og over bakken. Det var deilig og varmt i vært og vi fikk vår første utepils i sola.

Jernbanen og gatebilde en helt vanlig ettermiddag - legg merke til drosjene - de grønne

En sykkeltur rundt den 14 km lange bymuren

Terrakotta-krigere - 8000 soldater i tillegg til masse våpen (ekte) og blant masse annet en panservogn

10. november Kunming

Vi kom til Kunming med fly fra Zian. Turen tok ca 1t og 45 min. På flyplassen i Zian kjøpte vi turens dyreste kaffe; 60 kr. pr. kopp. Selv om vi hadde erfaring med "dyr" kaffe til ca 15 kr koppen, tok dette kaka. (Vi spurte ikke om prisen på forhånd). Konklusjonen er klar: flyplasser er ikke for vanlige folk i Kina, ennå.

Kunming ligger lengre sørvest og er mest kjent som Yunnan provinsens hovedstad og som utgangspunkt for turer til Steinskogen. Det var dette som var vårt mål. Byen ligger i et område med behagelig klima året rundt og byen kalles byen med de evige vårer. Området er da også et godt utgangspunkt for turer i den flotte naturen, både i lavlandet og opp i høyden. Det er fruktbart og på vår tur til "Stoneforest" så vi vide daler med store områder hvor de dyrket frukt og grønnsaker. Bare noen km. vekk fra byen ved Dianchi sjøen ligger Yunnan etniske landsbyer. Provinsen er kjent for sine mange etniske folkegrupper, og er her det bygget opp et stor område hvor de ulike gruppene har sitt tun/område. Det kan sammenlignes med Folkemuseet, men ti ganger så stort. Mye er basert på å selge egenproduserte ting til turistene, Det ble litt mye salg og folkelore for oss. Men de ulike gruppene blir i alle fall synlige for turister fra inn- og utland. Vi så bare busslaster med kinesere, ingen fra vår del av verden.

2.dagen bestilte vi bil med sjåfør til Steinskogen gjennom turistbyrådet på hotellet. Hotellet "Golden Dragon" var bra. Vi rotet oss litt bort i en annen verden da vi gikk ut av heisen i 2 etg. Der var det leina opp 20 stykker i flotte drakter som stod på geledd og ønsket oss velkommen. Ingen snakket engelsk, og vi antok at det var en restaurant innenfor oppstillingen. Da sjefen pekte i lufta med to fingre, nikket vi og trodde vi skulle bli vist til et bord for to. Men da han åpnet en dør inn til et rom på ca 20 m2 med rødt lys i lampene over sofaen, med en flatskjerm over 40 tommer som stod klar ved siden av peisen, og konjakken som var klar til å helles i glassene, skjønte vi at vi var på feil plass. No ,no, sa vi og skyndte oss bakover og tilbake mellom den oppstilte hæren av unge lakeier. I hotellets brosjyre fant vi tilbudet: For 8000 kr kunne du få en hyggelig kveld i romantiske omgivelser!

Tilbake til Steinskogen. Turen tok nesten to timer i en flott natur. Steinskogen er en provinsens største turistattraksjoner, og det merket vi. Men du skulle ikke langt vekk fra den vanlige stien før du kunne nyte dette merkelige naturfenomenet så og si alene. Til sammen er det over 100km2 med så kalt steinskog, men det er den største som regnes for den vakreste. På avstand minner skogen om vanlig skog, men trærne er opptil 30 m høye klippesøyler som erosjonen har gitt pussige former. Det oppstod for over 200 mill år siden da området var dekket med sjø og det langsomt dannet seg kalkstein på bunnen. Vi gikk en to timers lang tur i det eventyrlignende område, som er flott tilrettelagt med smale trapper rundt i de utallige gangene rundt og mellom "trærne". Her kan du fort gå deg vill i labyrintene av stier og ganger. Bilder kommer.

Vi kom oss ikke på byen, var slitne etter en lang dag. Dessuten begynte vi nå å bli litt lei byer med forurensning, handlegater, gatekjøkken og kaos,

Stone forest`en kunne oppleves sammen med "millioner" eller alene.

Det var diverse dans og oppvisninger i Stone forest'en, men plen-hyppe-prosjektet var ikke en oppvisning.

Gateselger og kanskje de viktigste av alle - Gatefeire, og de var mange og overalt. 8 felts motorveier ble feiet

Man kan jo hjelpe til litt. Ferdig med oppvasken.

Yunnan etniske landsbyer

Grisekjøring!!!

12.-15. november Lijiang

Nå er vi på et særdeles vakkert og spesielt område. Det ligger sørvest i Kina, ikke langt fra Tibet, Burma og India. Provinsen heter Yunnan og er kjent for å ha mange forskjellige folkegrupper, i alt 26. Mye av provinsen ligger på et høyfjellsplatå på over 2000 m. og med fjelltopper på over 6000. Fra Tibet kommer det flere store elver og det er et fruktbart område. Vi snakker om et område som er større enn Norge og som til sammen har ca.45 mill innbyggere. Her vi er nå er det subtropisk klima med snø på toppene bare noen få mil unna, og palmer og bananplanter i vegrabattene. Men nå er det vinter og det er kaldt!!!, ca 10-13 grader, og ikke noe særlig varme på rommet. Vi bor i en by heter Lijiang som har ca 300000 innb., en liten by altså, som ligger på 2500 m o h.( den 20.11.hadde VG en artikkel om stedet med tittelen: VG-guide til et fargerikt Kina : Dropp Beijing og Shanghai! Opplev et annerledes Kina: Besøk noen av de 55 minoritetsgruppene med bla en reportasje fra Lijiang.

Byen oppleves ikke så stor. Det var godt å komme til et sted med frisk luft, langt fra storbyer med trafikkaos og så mye forurensning at sola ikke kom igjennom. Denne byen er et svært populært turistmål fordi den i tillegg til at den ligger omkranset av en fantastisk natur, har en gammel bydel som er 800 år gammel og er på lista til UNESCO som en del av verdens kulturarv. Den kom på liste i 94. Etter et kraftig jordskjev i 92 ble det tilført økonomiske midler, og fra å være en fattig bydel blomster byen nå med salgsboder og restauranter på hvert hjørnet.. Folket bor i flotte trehus med opprinnelig arkitekttur, og turistene strømmer til i tusenvis. Bydelen dekker ca 1.5.kmx 1,5 km og husene er restaurert i gammel stil. Mellom trehusene i 2 etg går det kanaler med vann i alle retninger. Den var opprinnelig et område som ble bygget rundt en stor markedsplass. Folkene som kom til markedet fra fjern og nær måtte ha et sted å overnatte og gjøre sine innkjøp før de la ut på den lange veien hjem. Folkeslaget som har vært dominerende er Naxifolket. De kom opprinnelig fra Tibet og har vært en gruppe med stor politisk innflytelse gjennom tidene. De er et folk som har stor respekt for naturen, vann og fjell har nesten en ”hellig” verdi. Vannet fra de store elvene har vært og er en viktig del av livsgrunnlaget. Dessuten er jordmonnet rikt på mineraler, bla pga vulkaner. Ved å være en ”port” på den sørlige delen av Silkeveien og en viktig by langs te og hesteveien har Lijiang alltid vært det viktigste handelssenteret mellom Yunnan og Tibet. Nå er gamlebyen som sagt blitt et turistmål for tusenvis av kinesere og utlendinger. Innbyggerne har sine utsalgsboder/butikker i 1.etg (ca 10 -15m2) hvor de selger sine håndlagde produkter, alt fra sølv, tekstiler, skinn, smykker, lærprodukter, treskjæringsting, te, bøffelhornprodukter, medisinske vidunderkurer og mat i alle varianter fra tørka kjøtt, hjerter, testikler, mark, fugler og sikkert mye annet som vi helst ikke vil vite om. Inni mellom turiststrømmen vandrerer beboerne med sin kurver av flettet tre på ryggen med dagens innkjøp eller egenproduserte produkter som skal selges på markede eller på gatehjørnet. Mange av de gamle konene går i de tradisjonelle klesdraktene, som har et belte på ryggen foret med saueskinn. Folket lever sine liv blant strømmen av turister. Men hvor lenge kan dette vare?

Som dere kanskje skjønner er dette et eldorado for to med fotoapparat som ser motiver over alt. Vi har leid sykler i to dager, en dag til byens park (kineserne kan det med parker!!) og en dag til en landsby like utenfor byen, også en gammel by med opprinnelige gater og vannkanaler. Etter en god lunsj på takterrassen med utsikt til folkelivet i de smale smugene syklet vi videre utover landsbygda. Et tips til dere som planlegger turen hit. Like i utkanten ligger et lite hotell ved elvebredden, med hyggelige rom til ca 100 kr døgnet.

På landsbygda pløyde bøndene jorda med vannbøfler og treharv, og konene bar tørka gjødsel som ble harvet ned i jorda med spader og greip. Det var innhøstingstid for neper og kål og pløying av åkerne hvor avlinger av ris og mais var høstet inn. Selv om det er vinter og kaldt er det mye grønnsaker å se, særlig salat(kinakål), vårløk og annet grønt.

I dag har vi hatt den første dagen med litt regn på hele turen. I morgen drar vi videre med fly til Gullin og Yangshuo . Det ligger sydøst, og da er vi nok definitivt ferdig med vinteren. Vi trodde det for tre dager siden også da vi var i Steinskogen utenfor Kunming, 20 grader og shortsen på for første gang. Men vi måtte på med stillongsen her opp i ”høyfjellet”.

Hotellet "vårt" i Lijiang - WANG FU HOTEL

Bilder fra bylivet i Lijinang - Gamlebyen. Så var det å få med seg sofaen og gjerdene hjem.

Hvor mange kan man være for å plassere en ny minibank?

På sykkeltur i "moderne Lijiang"

På sykkeltur "Country side".

15.11.- 24.11. Gullin - Yangshou - Guilin

Turen rundt i Kina går mot slutten. Vi befinner oss nå i Yangshuo hvor vi har vært i 4 dager og skal være i 3 dager til. Hit kom vi med elvebåt fra Gullin den 16.11.

I Guilin bodde vi en natt på Park hotell som ligger vakkert til ved eleven litt vekk fra sentrum (15 min spasertur) Rommet var bra, personalet hyggelig, den beste frokosten så langt, og de hadde internett på rommet som fungerte. Vi fikk en kveldstur i denne vakre og litt spesielle byen. Brede gater pyntet med lys i blinkende farger, grønne planter og trær både ekte og uekte (plast). Det kan virke rimelig harry, men det er fascinerende. Dessuten var det et livelig kvelds- og natteliv med barer og uterestauranter, de første vi har sett på turen. Det skyldes nok det milde klima året rundt. Når vi kom var det 28 grader, dette var nok i overkant i forhold til normalen, men det blir sjelden under 15 grader. Byen er helt klart et turistmål for flere vestlige enn oss, vi skilte oss ikke lenger ut i vrimmel. Men igjen; kineserne er på reisefot, det går ikke lenge mellom hver gang vi ser turgrupper med caps eller flagg. Hvis en promille av folket tar en ferietur samtidig utgjør dette 1,3 mill!!! Ruta vi har valgt i Kina er tydelig også ”oppdaget” av folket. Vi kommer tilbake til Guilin for en overnatting den 23.11. før vi setter oss på flyet til Sjanghai.

Hver dag mellom 9 og 10 om morgen går det et titalls båter med turister fra Guilin til Yangshuo. Turen er 6 mil og tar 4 timer. Båtene har sittesalong nede og dekk oppe. Standarden på båtene varierer og prisene deretter. Vi ble hyret på flyplassen av en turoperatør og prisen var ca 400 kr pr. person. Tror dette ligger i øverste sjiktet. I prisen inngikk engelsk språklig guide, henting på hotellet, transport til havnen og lunsj om bord. På denne tiden av året går båtene ut i fra en kai som ligger ca 2 mil fra sentrum pga av lav vannstand i Lijang River som er 43 mil lang. Båtene tar ca 100 mennesker og vi antar at ca 1000 mennesker ”knipset” seg nedover denne berømte turistruta. Det er en helt spesiell natur med sine ”sukkertopper” tett i tett i ulike formasjoner (tusenvis). Langs elva ligger små landsbyer, med minoritetsgrupper som bla har sitt egen språk. Flere dikt og litterære verker, både fra tidligere og moderne tider har sitt innhold fra dette område

” the river winds like a blue silk ribbon, while the hills erect like green jade hairpins”

Det er kalkfjell som er bevokst opp til toppen, ca 100 - 300m tett i tett så langt du kan sese. De har fått navn etter sitt utsende, eks. the nine horses, chicken cape hill, white tiger hill, wife waiting for her husband.

I følge vårt oppdaget vi et par som kunne være nordiske. Da vi så eurobonusmerke på bagen, tok vi en sjanse med et norsk spørsmål. Jo da, Birgitt og Jørun bodde i Bærum, og dette skulle vise seg å bli et svært hyggelig bekjentskap som vi satte stor pris på. De skulle være her i 3 dager før de dro hjem til julestrida via Hongkong. Det viste seg også at vi hadde felles kjente, og man blir fristes til å sitere et velbrukt uttrykk: verden er liten. Yangshuo er en liten by, med 30000 med områdene rundt, men selve sentrum kan gåes på langs og på tvers i løpet av ca 30 min. Det er en TURISTBY som minner om greske småbyer på øyene i den verste turistsesongen. Gågata heter West street og har salgsboder, små butikker, kafeer og barer i 1.etg og spisesteder i 2.etg. Det sies å være et sted som mange backpakkere har strandet og startet et nytt liv, med eller uten kinesisk kjæreste. Stedet er fremdeles svært populært blant ungdommer som reiser med ryggsekk, slik som oss…….Det er støyende og mangfoldig liv i gatene både på dag og kveldstid.. Og som vi har erfart, kineserne er handelsmenn, de strømmer til rundt deg med tilbud om alt fra skosåler, minnebrikker, turtilbud og skopuss. Vi har lært oss et viktig ord: Pu Ja.= Nei.

De to første nettene bodde vi på hotellet som var med i kinapakka. Pga at vi ikke fikk billetter fra Sjanghai til Phnom Penh før en uke etter at vi hadde planlagt, utvidet vi turen her med 5 ekstra overnattinger på Cotton Rose Inn til 120 kr pr natt for et stor dobbeltrom med internett, veranda og utsikt.. Selv om det ligger ca 100 m vekk fra hovedgata er det mye lyd fra folkelivet nede på gata. Kineserne kan ikke sies å være lavmelte……og det er mye lyd fra tutende biler og fra det vanligste varetransportmiddelet; En lang tohjulstraktor med fire hjul og kasse bak. I stor kontrast til de titalls åpne minibussene som går på el.strøm og frakter strømmen av turister som kommer med båtene rundt i byen før de fleste setter seg i bussene tilbake til Gullin.

Vi har hatt noen opplevelsesrike dager sammen med Birgitt og Jørun. Den første dagen la vi ut på 4 timers tur i leid drosje nordover langs elva og opp i små landsbyer med bare et titalls hus. Her var det stor forskjell fra levevilkårene i byene. Husene var bygget med skiferheller, tett i tett med smale jordveier i mellom. Det var ikke vinduer og de virket svært trekkfulle. Dette var bønder som stelte sine få dyr og sine frukt- og grønnsakshager. Det virket svært fattigslig. Dyra hadde sin plass i rom ved siden av dagligrommet som var stort og med lave krakker og bord, og hvor tv’en hadde en sentral plass. I et hus lå det et lite kjøkken vegg i vegg med vedovn uten pipe. De sov enten i dagligrommet eller i soverom som lå inntil. En felles utedo dukket opp mellom husene. Det var de eldste som var hjemme, de passet bla barnebarnet.

I følge eieren på vår stambar, kan de som er så uheldig å få to barn ikke sende den andre til skolen pga av ettbarnspolitikken, de forblir uregistrerte borgere. Framtida er å bli arbeidskraft for foreldrene. Dette har vi ikke sjekket ut, men viss dette er tilfelle må det betyd at landet har en gruppe mennesker om ikke har de samme rettigheter som andre. (onsdag var vi invitert inn på en privat skole hvor undervisningen gikk på engelsk,- spurte en lærer om ettbarns politikken, hun mente de opplysningene vi hadde fått ikke var riktig. Alle gikk på skolen. ) En guide svarte slik på spørsmål om det var lov med to barn, ”Jo, men man måtte betale inn avgift til staten, og paret kunne ikke ha søsken. Noen av de rike fikk nå to barn. Nei, han kunne ikke tenke seg mer enn ett barn, det ble for mye å passe på, dessuten fikk han ikke muligheten fordi han hadde en bror”. Lærerne på skolen kunne fortelle at de tjente ca 1700 kr. pr mnd, i den off skolen lå lønna på ca.700 pr mnd. De hadde arbeidsdager fra 800 til 21.00. Elevene kom fra alle hele Kina og bodde på skolen. Det var en populær skole fordi stedet er lite og det er svært mange engelsk språklige turister som elevene kan trene seg på. De gikk der i 3 år fra 16-19 år. Siden dette var en privat skole betalte de ca 4000 kr i året. I en off. videregående skole betaler de ca 700 kr pr år. Grunnskolen er gratis, men for 3 år siden måtte alle betale en liten sum.

Turen vår gikk videre til elva hvor vi inntok dagens lunsj mens et brudefølge dukket opp på en elveflåte av bambus før vi tok turen innom nok en landsby med noen få hus. Vi fikk med oss det daglige virke på jordene med vannbøfler og treplog. Nå pløyes restene av den siste av årets to risavlinger opp, slik at jorda er klar for ny rissetting i april-mai. Kineserne spiser mye grønt til alle måltider og det lyser i grønt bortover alle marker, og det var mange bønder på sykler med trekurver fylt med grønt på vei inn til byen .

Vi har også vært på en båt - og sykkeltur. Med sykler på ”husbåten” la vi fra kai nedover elven. Det var søndag og barna samlet seg ved elvebredden for å ta families kledsvask. Bambusflåtene gled sakte forbi med menn som prøvde fiskelykka med stang, garn eller med skarv. Fuglene er bundet til bambusflåten i beina. Før de blir sluppet ned for å fiske bindes det en hyssing litt ned på halsen slik at de ikke kan svelge fangsten. Det tar ikke mange sekundene før de kommer opp med fisken som blir trøkt ut av nebbet med litt hjelp av eieren. Denne formen for fisking foregår mest når det er mørkt.

Vår første stopp var søndagsmarkede i Fuli. Hver søndag kommer alt som kan krype å gå inn til markedsplassen for selge eller for å handle. Det var et fantastisk skue; alt kunne kjøpes av kjøtt fra ulike dyr, levende fisk i kummer, levnende ender, kyllinger og høner. Grønnsaker, erter, belgfrukter, te, urte, tobakk og medisinske vidunderkurer i hundretall. Klær og sko til gammel og ung. Det mest spektakulære var ”medisinmennene”, med eller uten lisens, som utøvde sin kunst på forhåpningsfulle eldre. Alt fra kopping til puls og tungediagnostikk. En ”lege” forskrev den riktig medisinen etter å ha tatt puls og trykket på huden til 80 åringen. På bakken foran ”legen” lå det en haug med ginsengrot. Forsamlingen av menn rundt lyttet til hans velformulerte konklusjoner, mens han selv tente den ene sigaretten etter den andre. Det ble en uforglemmelig opplevelser og 200 bilder.

Dagens lunsj ble inntatt ved elvebredden med utsikt til landsbyens torg og til forberedelsene til dagens måltid. Fisken ble hentet i teina nede ved bryggekanten, sløyet og vasket i elva hvor mor vasket tøyet 5 m lengre nedenfor. Kyllingen/høna sluttet plutselig å kakle, ble slakta og vasket i elva før den ble kuttet og lagt i gryta. Fersk mat!!

På rundturen i den lille landsbyen ble vi nærmest dratt inn i hjemmet til eieren, en dame på 71 år som viste hvordan hun skulle få penger til livets opphold. Hun viste oss hjemmet sitt med stolthet, og før vi gikk måtte vi kjøpe kort og frukt. Huset var ca 40 m2 med et stor oppholdsrom med utgang til hagen. På veggen over tv\en lyste Mao opp i stort format. Rundt på murhusene kunne vi se rester etter slagordene som ble malt med rødt under kulturrevolusjonen. Husene var i tre med murstein og stein. Det foregår mye graving og støping av vannrenner rundt på landsbygda i disse dager pga den lave vannstanden i denne tørre årstiden. På vår 1,5 mil lange sykkeltur hjemover så vi denne virksomheten over alt. Det så ut som om hele landsbyen jobbet sammen om dette. De fleste steder hentet de stein fra brudd som var tatt ut med håndkraft og fraktet med kjerrer bak på mopeder eller små traktorer. Et sted støpte de med Leka.

Det ble en flott dag med svært mange og ulike opplevelser. I morgen drar vi på en dagstur på sykkel rundt på landsbygda. Synes vi begynner å kjenne litt til livet på landet etter hvert. En ting er i alle fall sikkert; det er et land fylt med kontraster og forskjeller.