I Siem Reap skulle våre to dager med vår guide ”John” bli et sterkt møte med den dystre fortiden i Kambodsjas historie. En fortid som ikke er eldre 15 år. Inni mellom hans utredninger om de tidligere kongers religiøse mesterverk i og rundt Ankor, fortalte han sin egen og familiens historie.

Han er i dag 29 år og har vært turguide i tre år. Historien startet med å fortelle hvorfor hans mor hadde blitt tvangsgiftet med sin far. Det skjedde da Røde Khmer hadde kontrollen over landet (1975 - 79) og utførte noen av de verste overgrepene mot sivile som har funnet sted i det 20. århundre. Røde Khmer hadde makten i Kambodsja i tre år, åtte måneder og 20 dager. På tre og et halvt år tok Pol Pots regime livet av omtrent en fjerdedel av Kambodsjas innbyggere, nær 2 mill. Massakrene akselererte mot slutten av regimets tid ved makten.. Mer enn en halv million ble henrettet. Resten døde som følge av tvangsarbeid, mangel på medisiner og sult på grunn av politikken som ble ført. Byene ble tømt og folk ble kommandert ut til landsbygda. Penger ble avskaffet, fabrikker, markeder og skoler stengt, religion ble forbudt. Alle skulle ut på landet for å dyrke ris. Man tok i stor grad livet av lærere og andre med utdanning.

I John’s landsby eide hans mor og hennes første ektemann noe jord og noen dyr. Det var lite med mat og familien forsøkte å hjelpe de som var verst stilt med grønnsaker og ris. De fikk ikke bruke brønnene, de ble brukt av styresmaktene til å dumpe lik i. Da potetene var klare til høsting og skulle gi viktig næring framover, ble de nektet av ”styret” i landsbyen å bruke potetene. De skulle gis til styret. Dette opprørte ektemannen i så stor grad at han bestemte seg for at han, uten å fortelle det til noen, ville ta livet av en av lederne i landsbyen som var ansvarlig for denne ordren. Han sa til kona si før han dro ut i mørket at han i løpet av natta kom til å gjøre noe som ville medføre at hun sannsynligvis ikke vil se han igjen på lenge. Han gjennomførte sin plan, og unnslapp ved å flykte inn i jungelen. Etter det har ingen sett han, men de tror han ble henrettet en stund senere.

Som en reaksjon ble det bestemt at kona skulle giftes med en av landsbyens ledere (i Røde Khmer). I 1997 fikk de en sønn, som er vår guide.

Røde Khmer måtte gi tapt i 1979 da Vietnam kom tidligere styresmakter til unnsetning. Borgerkrigen raste videre i Kambodsja framover på 80-og 90 tallet. Røde Khmer holdt sine stillinger utover hele landet. Spesielt i jungelen rundt landsbyene og i kupert terreng. En av de største befestningene hadde de i nord mot grensa til Vietnam. Mange av Khmerlederne deserterte og flere av de som nå sitter i regjering er tidligere Khmerledere og soldater. Det forklarer kanskje litt om hvorfor dommene mot de som var ansvarlig for folkemordet fra 1975 -79 ikke er fullført, men pågår den dag i dag.

Historien til vår guide fortsetter i 1995 da han som 14 åring ble beordret inn i hæren for å delta i krigen mot Røde Khmer’s stillinger i nord. De første to-tre månedene fikk han våpenopplæring og var med å lage maten til de andre soldatene. Etter denne læretiden ble han sendt ut med maskingevær i jungelen under regntiden.

I to uker uten stopp gikk patruljen på 30 mann, hvorav 4 bare var 14 - 16 år gamle, nordover mot Vietnam. I sekken hadde de litt tørka ris og noen medisiner, maskingeværet over skuldra og patronbeltet rundt magen. Det var ikke ufarlig å ferdes i jungelen på denne tiden av året, slanger og malariamygg kunne være like skremmende som angrep fra geriljasoldatenes kuler i nattemørket.

Da de nådde målet ble det utkjempet et kraftig bakkeslag hvor Røde Khmer seiret og soldater fra hæren måtte trekke seg tilbake med store tap. I patruljen til John overlevde 5. Det ble en dramatisk retrett sørover igjen. En av de 5 var svært hardt skadd, og de ”dro” han med seg til en landsby hvor de forsøkte å redde livet hans, men forgjeves. Han var 16 år.

De ble beskutt flere ganger, og ”John” fortalte at lyden av skuddsalvene forfulgte han dag og natt mange år etter på.

Han kom hjem i ly av nattemørket slik at det ikke skulle oppdages av hæren at han var unnsluppet. Da han fortalte hva som var skjedd, mente faren at sannsynlighet var svært stor for at han ville bli drept i kamper i løpet av den nærmeste tiden. Han anbefalte sin sønn å ikke vende tilbake til hæren, men forsøke å unnslippe ved å rømme til Phnom Penh for å komme seg inn i et tempel og bli munk. Faren sympatiserte på dette tidspunktet ikke lenger med Røde Khmer. Han visste at hæren ville forsøke å hente sønnen for å få han inn i kampene igjen. Han visste også at hvis det ble oppdaget at han hadde rømt, ville det få konsekvenser for både sønnen og familien. Faren fulgte sønnen sydover til Phnom Penh med sykkel som framkomstmiddel. En strekning på ca 400 km. De forflyttet seg om natta. Vel innenfor templets murer var ”John” trygg. Røde Khmer gikk ikke inn i templene. Her satte han seg for første gang på skolebenken. Han tok lærebøkene fatt og brukte mesteparten av tiden med å sitte nedgravd i bøkene.

For familien skulle dette å skjebnesvangre følger. Hæren trodde ikke på ryktene som gikk i landsbyen om at han var omkommet, og brant ned huset til familien og drepte de få husdyra de hadde. Faren og moren greide å rømme inn i jungelen, men hans bror og onkelen ble drept. Foreldrene levde på rømmen inne i jungelen i 3 år.

”John” forsatte som munk i 3 år fram til freden i 1998. I denne tiden tok han ulike eksamener. Han utdannet seg til guide og tok engelskutdanning. Etter to år vendte han tilbake til munketilværelsen. Denne gangen varte oppholdet i 6 år og han fortsatte å bruke mye tid på å fordype seg i bøker, bl.a. historie og religion.  Han ble en ansett munk og var leder for en stor gruppe munker. I de siste årene fram til i dag har han vært guide i Angkoro-mrådet. På vår runde i de mange templene var han et levende leksikon. Han kunne ikke unnvære å kommentere noen av de andre guidene sine ”foredrag” for turistene, som  i følge han inneholdt en stor mengde feilinformasjon.

For tiden holdt han på med en master i politikk. Siste delen av studiet planla han å ta i USA. Hans drøm var å gå aktivt inn i politikken. Sammen med en del andre hadde de stiftet et nytt parti, bl.a. med broren, hvor målet var å stille liste til vårens valg. Partiet er strekt kritisk til det sittende regjeringspartiet, og det er ikke ufarlig i seg selv. Men de er også avhengig av økonomisk støtte. Mye av denne støtten henter de fra emigrerte kambodsjanere som har bosatte seg i USA. 

”John” hevder at de ikke kan ta han. Han var ikke redd for noen verdens ting, verken slanger, styresmakter, politi eller annet, unntatt en ting: Aids…..

Hjemme i landsbyen lever hans mor sammen med hans to søsken. Hun har vært ”syk i hodet” etter det som skjedde, men begynner å komme seg nå.  Han er jevnlig på besøk for å hjelpe til.

Etterord:

Denne historien gjorde et svært sterkt inntrykk på oss og har nok brent seg fast i hukommelsen. ”John” gjentok mange ganger at å snakke om det som skjedde i de årene gjør fremdeles svært vondt, men at han allikevel ønsket å formidle sin historie fordi vi ville gjennom hans historie ha bedre forutsetninger for å forstå landets historie og hva som skjer politisk og samfunnsmessig i våre dager. 

Startside