Nå har vi vært 6 dager her i hovedstaden og er klare for Nord-øya i leid bil. Her er det tidlig høst med god norsk sommertemperatur. Skolen starter i denne uken og i neste, altså vi er i slutten av "august ". I Auckland bor det ca 1.3 mill. Sentrum er lite, men byen er spredt milevis rundt. Her skal alle bo i sitt eget hus med hage. Byen er grønn med bakker opp og bakker ned. Den ligger i et vulkanområde og er bygget rundt mange vulkantopper. Fra ulike høyder er det utsikt til havet på flere kanter, Stillehavet mot øst og Tasmaniske hav mot vest. Det er ikke mange kilometerne mellom de to havene på det smaleste. Rundt Auckland ligger det mange små øyer det er verdt å besøke. Vi var på Waihiki som er ca 7 mil i omkrets. Båten tok 35 min i rask fart. Ved havna leide vi sykler for en dag. Vi har etter vært skjønt at vi er i en dyrere del av verden nå; 240 kr for to. Tidligere har vi betalt 40-50. 60 % av de som bor her jobber inne i Auckland. Øya er utrolig vakker med mange mange bakker og utsiktspunkt. Hvite sandstrender trenger du ikke å lete lenge etter. De ligger på rekke og rad rundt neste sving. Tidligere var dette en øy med sommerboliger for byfolket og stedet for "hippier", og prisene var lave. Nå er det blitt en "in" øy med store designboliger. Mange kjøper sommerhus og selger dem etter noen år. Vi så mange til salgs og prisen lå fra 2 mill og oppover. Men vakkert var det. På øya ligger det et titalls vingårder med gode viner, vi smakte vinen på tre av stedene.
I byen har vi bodd på backpackerstedet Bamber-house som ligger under vulkanhøyden Mount Eden. Greit sted med 60 senger, noen dobbeltrom med felles dusj og do på gangen og flere sovesaler. Her er det folk i alle aldre, men de fleste er i 20 åra. Vi har ikke truffet noen nordmenn så langt, men mange svensker, tyskere og franskmenn. Mange er på lengre reiser rundt i verden og forsøker å jobbe litt rundt omkring. Stedet har et stort uteområde og to kjøkken med alle hjelpemidler. Vi betaler ca 250 kr for et dobbeltrom. Bussen går rett utenfor og tar 10 min ned til sentrum. Men det er ikke mye buss vi har tatt, vi har for det meste brukt beina. Gjennom våre bekjente hjemme har vi vært så heldig å få kontakter her som vi har hatt stor glede og nytte av. Vi har møtt et par som er venner til Egils sjef og et par som er bekjente av min sjef. De har kjørt oss rundt i Auckland på kryss og tvers, og vært fremragende guider og gode eksempler på gjestfriheten i dette landet. Dette er våre inntrykk av Auckland:
Vakker grønn by. Mange store og flotte boliger, noen i gammel stil i tre med utskjæringer og mange spennende moderne arkitekttegnede
Gjestfrie, vennlige og avslappet befolkning. Mange flere asiater enn det vi trodde. Kineserne har kommet hit som handelsmenn og som turister.. Stor flott havn med noen båter som er litt større en vår...., (Egil fikk prøvd seg på seiltur i en "12 meter" America cup båt, masta er 25 m høy og båten omlag like lang)
Mange bukter og strender rundt sentrum. Folk jogger, går og trener over alt. Bilparken er japansk med høy faktor av V 8 og det som verre er. ( skulle nesten tro vi er i Notodden med mye "burning" nattestid ). God mat, men med nesten norske priser. Vin som er overraskende god med priser som er ca halvparten av de hjemme.
På Nasjonalmuseet fikk vi med oss en Maori- forestilling,
Maoriene var de første bosetterne på N.Z.
Er jeg egentlig en maori??
Og hvem har stått modell her???????????????????
På vei ut til en av forstedene. God trening på rulleskøyter langs fortauet, men de fleste holdt seg til jogging og gåing med staver rundt i gater og parker
Ja, de er levende. Vi tok en liten snartur ned til Sydpolen....
Galskap: Slepebåtene var samlet til race og oppvisning 
Galskap: Militærfly i formasjon over masta til
Steinlager.
Steinlager er blitt et monument på havna i Auckland og
historien til Americacup- båten burde være godt kjent
for de seilinteresserte (Hint: Dennis Connor)
Etter å ha vært i Auckland en uke drog vi 35 mil nordover i vår leide 1994 modell Honda Civic (gått 250.000 ) til Kerikeri. Vi hadde booket hos Kerikeri Farm Hostel (Budget Backpacker Hostels www.bbh.co.nz ) eid av en svenske. I 14 år hadde han drevet overnattingstedet og den økologiske fruktgården. Han hadde 2500 appelsintrær og diverse andre frukttrær som han sleit med å få tid til å høste.
Her bodde vi i tre dager og hadde noen dagsturer rundt "Bay of Island" og langs nord-østkysten. Bay of Island er kjent for sin grønne, vakre natur og for å være stedet der James Cook ankom og der de første europeerne bosatte seg.
På en fantastisk høyde like nord for Paihia (bare noen meter fra stranden) ligger stedet hvor maorihøvdingene overga sin suverenitet til britiske myndigheter 1840. Området rommer i dag et av de eldste trehusene i N.Z.,som ble bebodd av en engelsk guvernør og et maoriforsamlingshus, et museum og en kopi av verdens lengste maoribåt, 35 m ("kano" laget av et kaoritre).
En av turen gikk til den gamle hovedstaden Russel. Hit tok vi ferje i 10 min fra Paihia. En altr. rute er å gjøre bil rundt bukten i sør.
Det var en liten hyggelig sommerby med stille gater, kolonihus og butikker. Mye var slik det var for over 100 år siden. I 1845 kom det et stort angrep fra maorihøvdingene og de siste "hvite" rømte byen. Den lå øde i mange år. Nå blir den bevart som kulturarv.
Vi var også innom den første misjonsstasjonen og en maorilandsby(museum)
På en dagstur langs østkysten fikk vi vårt første bad i Stillehavet i Matauri Bay. Det var kaldt!!! Så bare ikke tro at det er varmt overalt i Stillehavet. Nå er vi nok litt bortskjemt med vanntemperaturer de siste par månedene, men det var i alle fall ikke varmere enn 19 - 20 grader.
Vi hadde en flott tur gjennom tett jungel og mangroveskog med rikt dyre- og fugleliv. Målet var et "fantasisk" fossefall på nesten 10 meter (Haruharu falls). Det var ikke helt Niagara......
Det er opptil 3 meter forskjell på høy og lavvann på New Zealand. På bildet: Gerd på vei gjennom mangroveskogen. Vannet er på vei ned og mange steder var det nesten tørt. Masse fisk og ål kavet rundt og skjønte at tida (les vannet) var i ferd med å renne ut.
Veiene på New Zealand er enten helt slett og rett fram, eller veeeeldig svingente og rett opp og rett ned - absolutt mest av det siste.
To bilder fra samme sted: Tørt og grønt
I Omapere ser man ved Hokianga Harbour over til sanddynene på andre siden av fjorden. Her kan man leke seg på brett i utforbakkene.
I løpet av tre dager i Rotorua har vi virkelig fått bekreftet at vi er på en vulkanøy. Byen er helt utrolig. Overalt i og omkring byen tyter jordas indre opp i form av kokende vanndamp, svovelgass og andre ulumskheter. Du kjenner lukta mange km før du nærmer deg byen. Det er også geysirer som spruter opp til 30 m vannstråler og områder hvor det putrer i kokende gjørme. Mange av husene henter oppvarmingen fra jorda. Det er termiske bad og mineralspa over alt. Vi la oss ned noen timer på det Polynesiske badet hvor ”pyttene” holdt tempr. fra 36-43 grader.
Innsjøen som ligger ved byen ble til da en vulkan brøt ut og hele vulkanen kollapset(veldig lenge siden). Men det er bare litt over hundre år (1886) siden at tre landsbyer ble ødelagt noen km. unna. Området er også stedet hvor det bor flest maorier.
Beboerne i Rotorua siterer stolt forfatteren George Bernard Shaw som etter et besøk i byen uttalte: Det er flott å komme så nær helvete og kunne dra derfra igjen.
"Verdens rauhol" er et annet kallenavn på byen og skyldes stanken som minner om råtne egg.
Bilder fra Wai-o-tapu, 3 mil syd for byen.
Her fra champagnebadene. Det bobler og det er varmt.
Egil i 40 graders "mineralvann" i det Polynesiske bad, med flott utsikt over Lake Rotorua
Syd for Rotorua kjørte vi gjennom flere vulkanområder. Vi var ute og gikk i det såkalte Månekrateret. En vulkan som har hatt jevnlige utblåsinger med 8 -10 års mellomrom den siste tida. Det siste i 2001, så vi regnet ut den ikke burde blåse ut før om et par år!!!!. Nå damper det vann og svovel i alle de små og store hullene. Det så egentlig ut som en norsk moltemyr med mange små og store bål som ulma.
Egil fanger lyden i et av sine medbrakte elektroniske dingser.
Noen mil lenger sør kom vi til det som regnes som det villeste og høyeste området i New Zealand – Tongariro Park. Det har tre aktive vulkaner, to av toppene over 2000 meter over havet. Selv om dampen står ut av alle kratrene er det et kjent sted for gåturer om sommeren og et alpinområdet om vinteren. Vi kjørte opp til ca 1700 m på Mount Ruapehu og gikk en times tur opp mot den dampende kratertoppen. Området var stein og bare stein med sprekker og kløfter etter utbruddene. Det siste virkelig store var i år 189 og regnes som det største i verden så lenge det har bodd mennesker på kloden. Det ødela det meste i mange mils omkrets og spredde aske til bla Hawaii og Kina. Det siste utbruddet var i 1995 med voldsomme varmtvannsmengder og stein som sprutet noen kilometer(mange bileieres mareritt). Tusenvis av fotturister vandrer rundt på merkede stier, dagsturer eller fra hytte til hytte.
For oss føltes det mektig og ganske tøft å være så nær de store naturkreftene.
Toppen og området rundt ble brukt til innspillingen av Ringenes herre (Mordors rike).
Etter å ha trukket frisk fjelluft tok vi veien over heia mot østkysten, ca 15 mil, stor del av strekningen med var svingete, grov grusvei. Det var bakke opp og bakke ned, opp og ned, opp og ned osv. Store saueflokker beitet på den skrinne sandjorda, bratte åser og topper med nyplanta furuskog.
Målet var Napier og ligger på østkysten ut mot Stillehavet
Den er blitt verdensberømt for sine bygninger i art decostil. Byen ble bygget opp igjen etter et jordskjelv som ødela byen 3. febr. i 1931.Før denne dagen var byen ikke noe vakkert syn, innesperret og stinkende der den lå i et sumpområde. Men jordskjelve satte nytt liv i byen. Rystelsene hevet det sumpige landskapet opp så det ble til frodig tørt land. Byen ble større og landbruket fikk nye muligheter.
Etter jordskjelvet fikk ingen lov til å starte gjenoppbygging før det var bestemt hvordan det skulle bygges. Arkitekter ble hentet fra bla Auckland og planen ble fullført. Det var verdens yngste by med ultramoderne bygninger i art decostil. I 80- årene ble byen igjen en turistmagnet da stilarten ble moderne igjen. I dag er det bare Miami og Havanna som kan vise fram noe tilsvarende.
Napier er også den plassen i verden sola kommer først "etter å ha skifta dato"
Endelig en frisør.
Waihi Beach, Bowentown
Framme ved campingvogna etter 40 mil fra Napier
Paret vi traff i Auckland var så sjenerøse å låne oss deres to campingvogner så lenge vi ville.
Campingvogna er plassert på egen tomt midt på en lang odde ut i Stillehavet. Rundt oss er det store, for tiden tomme sommerhus.Vi ligger 100 meter fra Stillehavskysten.
5. februar: Champisen åpnes og vi feirer 4 års bryllupsdag.
Campingvogna står på odden bak Gerds venstre skulder.
I Coromandelområdet er det mange fine turmuligheter - noen bilder fra turene våre.
Velfortjent matpause og et forfriskende bad etter 3 timers gåtur
Om tre timer er her vann, fisk og båttrafikk
Tur i nedlagt gullgruveområdet i Karangahake Gorge
Fru Tarzan slengende fra tre til tre.
Skolebesøkende er i gang.
Tapu skole mellom Thames og Coromandel Town.
Flott utsikt over Coromandel bukta
Gåtur til Homunga Bay.
4 timer rask gange tur-retur, Utangspunkt Waihi-beach (Waihi-beach i bakgrunnen.
Auckland sett fra vulkanhøyden Mount Victoria på Devenport
En av de mange parkene, Alberts park ved universitetet. Aucklands kjennetegn i bakgrunnen, Skytower.
Havneområde med noen av de større seilbåtene
Langs strendene samles familier til grilling og sosial hygge
En av stendene på øya Waihiki .
Under: En av de "små" boligene på øya med god utsikt utover Stillehavet 
Mange tradisjonelle boliger var pusset opp
NZ 40, Americas Cup båt fra 1998 
"The Ugly Mug" i det 205 kvadratmeter store storseilet. Og når man i tillegg får opp G-nakkeren på over 300 kvadratmeter begynner det å bli fart på i holken. 
Egil bak rattet
Gerd inspiserer toppen av den 60 meter lange masta til vår nye båt :-)
Når det gjelder biler er New Zealand galskapens land.
Galskap: Her kan du få adrenalinet til å boble i ulike
sprøe aktiviteter. I stede for å delta på disse fant vi
det mer interessant å gjøre som under........
Vinsmaking og lunsj etter noen timer på sykkelen
Svensk backpacker "hotellsjef" og appelsindyrker.
Egil hilser på maorihøvdingen
.
På stedet der hvor traktaten i 1840 ble skrevet under mellom maorier og briter står det nå en flaggstang med New Zealands flagg og det britiske Union Jack samt flagget som maoriehøvdingene valgte da de skrev under.
Goat Island. Marinereservat med et naturlig akvarium som er et populært snorklested. Vi gikk langs fjellet og så masse fargerike fisk på 20-30 cm.
'
Denne lille "grasshoppa" har nå fulgt oss de siste månedene med sin intense høye lyd, over alt, dag og natt.
På vei sørover igjen la vi veien om Waipoura Kauri Forest. En fredet subtropisk skog med bla. noen av de største kauritrærne. Disse kjempetrærne betød rikdom i gamle dager. De er så og si utryddet, men enkelte områder er fredet. Det største Skogens konge er 52 m. høyt, stammen på dette treet er 18 m, omkrets på 14m og volum på 245 kubikkmeter!!!!!
Legg merke til den lille nordmannen foran
Sørover langs vestkysten er det mange bukter og strender som er kjent for gode surfeforhold. Det er fasinerende å se på hvordan de liggende på brettene hiver seg inn i bølgene og kommer ut igjen stående og freser bortover bølgetoppene. Tror ikke det er noe for oss......
Lady Knox geisir i full sprut
På vei gjennom parken i byen.
Boblende leire
Dampen fra den høyeste toppen Mount Ruapehu (det er ikke skyer)
Vi var ikke helt til toppen, var noe dårlig skodd.
Reodor Felgen i gang igjen
En kveldstur i solnedgangen. Arkitekturen er like varierende som naturen. Dette er sommerhus!!!
Måker og vannscootere i full fart.
Sving på sving på sving på sving, med anbefalt fart, her helt opp i 35 km/t, rundt svingen kommer også en av mange enfelts broene.
Countrybar i Coromandel Town.
