26. november Phnom Penh
Da vi landet på flyplassen var det 27 grader og høy luftfuktighet. I løpet av vinterhalvåret vil dette bli det normale for oss de fleste dagene, så det er vel bare å vende seg til værforholda.. Vi hadde via nettet booket på Hotell Goldiana som ligger i gangavstand fra sentrum. Det har svømmebasseng på taket og rommene er store og rene. Prisen er nok i det øverste sjiktet for et 3 *, 50 $. Det ligger i et forholdsvis stille området med flere gode restauranter rundt. Vi hadde avsatt 3 dager i hovedstaden før vi skulle videre til Siem Reap. Phnom Pehn var en hyggelig by å komme til med sine 1,5 mill. innbyggere. Trafikkbildet var kaotisk, men det er vi begynt å bli vant til. Nå setter jeg meg inn i Tuk-tuken uten å holde meg krampaktig fast til Egils arm. Kald som en fisk hiver sjåføren seg inn i myldret av biler, gående, mopedister og sykelister. Det tutes og skiftes retning og kjørebane uten forvarsel.
Byen er flat som en pannekake, bortsett fra den lille høyden Wat Phnom midt i byen. Wat betyr tempel og på høyden ligger det lille templet. I følge legenden begynte byen her for 600 hundre år siden. En ung kvinne fant 4 buddhastatuer ved Mekongelva. Hun bestemte seg for å lage en høyde hvor de skulle få sin hedersplass. I det lille templet kommer folk for å tenne sine røykelsespinner og ofre til Buddha og opphavskvinnen Don Pehn som også har fått sin statue. Byen er en sjarmerende blanding av fransk kolonistil og tradisjonelle hus med småbutikkene i 1.etg. De store gulmalte eneboligene i 3 etasjer med rekkeverk av stål ligger klemt mellom alle bolighusene i 2 - 4 etasjer, som alle har en liten bedrift/ butikk/ kafè inn fra gateplanet. De aller fleste følger "standardmålene", ca 4 m bred og 8-10 m dyp. Om natta stenges sjappa med gitter eller metalldører, men fra 6 - 7 tida, når sola står opp, er virksomheten i gang - hverdag som helg. Her har ingen hørt om lørdagsfri og helgetillegg.... eller arbeidstilsyn for den saks skyld. OG søpla flyter!! Vi har ikke sett det så ille andre steder. På grunn av varmen er det heller ikke helt luktfritt. Alt slippes på gata og stikkrennene fungerer som søppelbøtter. En sjelden gang dukker det opp en grønnkledd feier som forsøker å gjøre sitt beste ved å plukke opp det verste. Når handkjerra er full kjører han den til deponiet rundt hjørnet og tømmer den oppå den voksende søppelhaugen. Er det andre enn de som leter etter noe å spise som henter noe herfra tro???
Det er tydelig at det er oppsving i byggebransjen, for det meste boliger og hoteller. Noen har tydeligvis penger og mot til å investere, men vi er nå i et land med stor fattigdom. Langs hovedgata, Sisiowath, vaier flaggene fra alle verdens land mellom palmene. Den går langs muren ned mot landets to viktigste vannveier, Mekong og Tonle Sap. Her er det ikke er langt mellom tiggerne, gamle og unge. Mange av dem er barn med trøtte øyne og møkkete filler. Barn som burde ha vært på skole og hjulpet til med å gjenreise landet etter tiår med krig og ødeleggelser. Det er bare 9 år siden borgerkrigen raste. Det gjør vondt å se på alle som er blitt lemlestet etter å ha gått på en av de tusener av miner som ble spredt rundt, og som det fremdeles finnes mange av utover landsbygda og i jungelen. Fortsatt er det gjennomsnittelig ca 30 mineoffer hver måned.
Mot byen skimtes de gule takene på tempelbygningene innenfor murene til Kongepalasset. Området kan minne om Kongepalasset i Bangkok, men mye mindre. Her holder kong Norodom Sihamoni til. Han ble kronet i 2004 da gamlekongen Sihanouk sa takk for seg. Området rundt palasset er åpnet for publikum med Tronsalen og Sølvpagoden som "høydare" . Dette er mål nr. 1 for turistene i tillegg til Nasjonalmuseet som ligger et steinkast unna.
Overalt i denne byen treffer du hyggelige, smilende og hjelpsomme mennesker. Det er en rolig og avslappende atmosfære, tross kaoset i gatene og langs fortauene. De oransjekledde munkene er et vanlig syn i bybildet, enten gående eller sittende bakpå en motorsykkel. Men det er ikke mange mennesker i vår generasjon å se på gata. Det er jo ikke så rart, Pol Pot og Røde Khmer rensket byen og drepte folk med utdanning i årene fra 1975 og oppover til de måtte gi fra seg makta i 1979.
På vei hjem fra det russiske markedet passerte vi far og sønn som vasket klær i balja i døråpningen. Far med kun et klede rundt hoftene og ingen ting under. Da jeg spurte om å få ta et bilde var det bare smil å få. I likhet med mange andre kambodsjanerne synes de det er stas å bli tatt bilde av. Ofte får vi et takk etter bildene er tatt. Vi ble spurt om vi ikke ville sitte ned, og to små lave krakker ble satt fram i døråpningen. Den unge faren kunne litt engelsk så det ble en hyggelig prat med familien. Kona og svigerinna var i full aktivitet med sømmen innenfor. Mens vi satt der kom det inn en kunde som ville ha sydd seg en finkjole. Tøyet ble klippet på gulvet og den håndtråkka "Singeren" gikk for fullt. Prislappen på kjolen er ikke kjent, men langt unna 40 - 50 kroner er det nok ikke.
De aller fleste som besøker Phnom Penh får også med seg det beryktede torturfengselet, Toul Sleng eller S-21, skolen som Røde Khmer i 1975 gjorde om til dødskammer for intellektuelle. Av de 15000 som ble tauet inn overlevde 7!!. Vi hadde lest Torbjørn Færøviks møte med stedet i "Buddhas barn", og orket rett og slett ikke gå inn i den grå bygningen. Vi ble stående innenfor portene og lese historien om hva som skjedde bak disse veggene i årene fra 1975 til 1979.
Etter dette gikk vi rett over gata til en stille og hyggelig kafé i skyggen av grønne palmer og blomster. Ved nabobordet satt to studievenninner fra USA som hadde vært på omvisning i fengselet. Den ene med foreldre som hadde rømt fra Kina like før kulturrevolusjonen og den andre med foreldre som hadde rømt fra Sør-Vietnam under krigen. Det ble et møte med sterke følelser.
Etter 3 dager i hovedstaden satte vi oss på bussen til Siem Reap. Turen nordover tok 6 timer gjennom det flate, grønne og våte landskapet. Regntida var over i midten av oktober og landet var ennå oversvømt av de store vannmassene. Fremdeles settes fiskegarnet utover markene i håp om at det ligger igjen noen å spreller i gjørmevannet. Men det er i ferd med å tørke opp. Enkelte steder kan den første avlingen av ris høstes og legges til tørk på palmemattene i solsteiken. Andre steder er det hviletid for bøndene før de igjen kan vasse ut i åkrene og sette ned risplantene og grønnsaksfrøene. Mye skal skje før regnet igjen høljer ned i mai/ juni og setter landet under vann. Da er det godt å ha huset sitt på stolper godt over bakken. I den tørre årstiden brukes den skyggefulle plassen under huset til hvile og samlingssted. Hengekøya har sin faste plass mellom stolpene. Det var en spennende og opplevelsesrik tur. Veien går gjennom bebyggelse store deler av turen, og vi fikk et innblikk i hvordan hverdagslivet på landet artet seg.
Kongepalasset
Et par av markedene måtte besøkes
Og en vandretur i Phnom Penh
29. november Siem Reap
Angkor wat
Og en tur i noen av de andre Angkor Templene
Og jungelen har fått herje fritt i noen hundre år
Tur til flytende by.
I regntida, når Mekong er på det største, har denne provinsen 3000 kvadratkilometer landområder, i tørketida 12000.
Hele byen flytter etter hvor mye vann det er, butikker, kafeer flyttes også f.eks. skole og gymsal er flytende og følger med.
Picture - one dollar . Levende slager rundt halsen.
Bilder fra bussvinduet
Skal det være en fisk (fanget i bekken på bildet - det er faktisk vann i den)
3. desember Shianoukville
Endelig i havet og kan "begynne ferien"
Selgere med masse god frukt (ananas, mango, papaya, bananer osv). De aller fleste skoleelever som tjener noen dollar for å få råd til skolen.
Solnedgang fra verandaen på hytta på Queen Hill Resort
Kambodsja.
Fuglene kvitrer uhemmet under stråtaket på hotell Jasmin. Himmelen er orangerød over havet mot Thailand i vest. Etter nok en sløv stranddag sitter vi og slapper av på hotellets store utområde i 3.etg. Om to dager sitter vi igjen på bussen til Phnom Penh. En tur som tar ca 4 timer på fine veier gjennom et landskap som er annerledes enn det vi kjørte gjennom fra Phnom Penh til Siem Reap. Her i sør er landet mye mer kupert og det er lengre mellom de våte rismarkene. Men det er så grønt så grønt. Bananplantasjer og plameskog, grønnsaksåkere og rismarker. Det er langt mellom landsbyene med hus på stolper og markedene på denne strekningen. Vi befinner oss nå i Kambodsjas ferieby nummer en, Sihanoukville. I løpet av de siste årene har turistene strømmet til, men det er nok en stund til at det kan sammenlignes med Thailandske badesteder. Her finnes det ennå muligheter for å være helt for deg selv på de kritthvite strendene, og av øyene utenfor er ennå mange ”uoppdaget”. ( Men du må regne med å plukke vekke en del søppel, her slippes alt bare rett ned, og i motsetning til Kina er det ingen som rydder og feier etter deg.). Kuene går ennå fredlig og gresser langs veiene blant turistene. Men utviklingen går fort, og det kan virke som om det er total mangel på planer og restriksjoner innenfor de fleste områder. Men har du penger lar alt seg ordne. Det er derfor veldig vanskelig å spå om hva som vil skje med dette område i de nærmeste årene. Utlendinger som driver restauranter tør ikke å investere, de leier lokalene fordi ”vi vet jo ikke hva myndighetene kan finne på”.
Byen har ca 150000 innbyggere, og de fleste lever av turister. Ikke alt av denne virksomheten er like hyggelig å være vitne til. For noen er dette alternativet til Pattaya, selv om det nok ikke er så ille. Seksuell utnytting og omgang med unge gutter og jenter er forbudt, men her foregår det nok mye som myndigheter ser igjennom fingrene med. Kambodsja hadde inntil for noen år siden liten kontroll med hvem som kom inn i landet, og det utviklet seg til et fristed for kriminelle fra forskjellige land (det kan synes som om det er en del av de ennå) og for kinesere som drev med menneskehandel, kidnapping og overgrep av barn og unge utover landsbygda. For noen få år siden tok myndighetene et grep og alle som nå kommer inn i landet blir fotografert og registrert. Landet ligger på toppen av aidsstatistikken i Asia. Det har i det siste vært stor fokus på denne virksomheten, og over alt på hotellene er det plakater som sier at all seksuell omgang med barn under 16 år er straffbart og gir strenge straffer. Alle blir oppfordret til å ringe oppgitte nummer dersom man ser noe mistenkelig.
Fire stender omslutter byen på tre sider. Den største og siste som vokser utover heter Occheuteal Beach, og det er her vi har tilbragt de fleste av våre 11 dager. I fire dager dro vi til den neste stranda som er svært lite utbygd, og overnattet i en bungalow på Queen Hill like ved havet, på stolper og med myggnett over senga. Vi betalte 20 dollar natta. (det samme som vi gjør på dette hotellet). For noen få dager var dette ok, men det ligger 3 km fra tettbebyggelsen og det er i dag bare 4-5 strandbarer som servere lunsj/middag. Disse stenger ved 20 tida. Det er begrenset mulighet for å komme inn til byen etter at det er mørkt ved 18 tida. Tuk- tukene og motoene har dratt inn med badegjester til byen. Vi opplevde at det var vanskelig å få noen til å kjøre den mørkelagte stekningen hjem fra byen ved 22 tida, fordi de anså veien som uttrygg.”du vet jo ikke når det kommer en bil eller motorsykkel for å rane deg”.
Her vi nå sitter på Jasmine hotell kan vi så vidt skimte strendene bak pinjetrærne som er plantet for å holde sanden unna det som tidligere var områder for stoplehusene til de lokale. Nå er halvparten av den 4 km lange stranda fylt opp med barer og små restauranter som har plassert ut sine solsenger for oss som kommer for å nyte sol, vann og god og billig mat. Franskmennene har etterlatt seg noen goder; gode viner til en 40-60 kr flaska, og gode franske bagetter. Det er ikke avgifter på alkohol, så alle disse varene er svært rimelige. Hotellet vi bor på er det siste i rekken mot sydøst. Men nå skal det skje store forandringer med nabotomta. Vi ser utover et område på ca 400 mål som er ryddet for miner og er planert for bygging av ett 5 stjerners hotell med golfbane. Mineryddingen holdt de fremdeles på med da vi ankom (hver mnd er ca 30 offer for miner fra borgerkrigen som herjet på 90 tallett, først i 1998 ble det sluttet fred mellom Røde Khmergeriljaen som ennå ikke hadde gitt opp kampen om makta i landet). Eieren har like godt kjøpt retten til den ennå barfrie stranda som er igjen, og stranda vil dermed bli uttilgjengelig for andre enn hotellets gjester. Her vil turistene nyte luksuslivet innenfor godt bevoktete murer, gå de 60 m ned til stranda på asfalterte veier (veien til neste lokale bebyggelse har blitt flyttet), slenge seg ned på 20 cm tykke madrasser under palmehyttene og bli servert drinker til 10 kr. De vil være godt beskyttet mot det som skjer på ”vår” strand i dag. De vil slippe å se ”fattigbarna” som samler flasker i stede for å gå på skolen. Det koster 10 dollar i mnd, og det er det mange familier som ikke har råd til. I flg. en av våre venner, skal dette være så mange som 35 % som ikke går på skole, og de som får skolegang slutter som regel etter 6. klasse. De slipper å se mineofrene som sleper seg gjennom sanden uten ben, de slipper å se den lille jenta på 4 år i sin fillete t-skjorte leiende på sin blinde far som spiller de samme 4 seige tonene på strengeinstrumentet sitt : ”One dollar, mister?. De slipper å bli plaget av alle selgere som dukker opp hvert 10. min. Ser de noen med hvite ben, er de der før du har lagt deg ned på solsenga. ”Do you want masasj, madam, 6 dollar. Do you want pedikyr, 2 dollar. Do you want taken away your hair on leg, madam? 4 dollar, no pain.” Alt fra frukt, skalldyr, smykker, koraller, shorts og vårruller kan kjøpes til en latterlig pris. De unge jentene kan sine saker, de tar ikke et nei for et nei. Mange av de er jenter i 14-16 års alderen som bruker det de tjener på skolegang, mange tar engelsk undervisning på kvelden. Luksusgjestene på det nye hotellet slipper å se de gamle ”grisene” leiende på sine nye erobringer, jenter og gutter som ser ut som om de er langt under 16.
Etter å ha vært i dette landet i snart 3 uker sitter vi igjen med mange sterke opplevelser. Dette flotte landet som i mange tiår har vært igjennom borgerkrig og konflikter med nabolandene Vietnam og Thailand. Vi er i et land som vi falt for umiddelbart for da vi ankom hovedstaden. Det var faktisk en befrielse å komme vekk fra et masende, støyende, kaotisk og forurenset Kina til dette grønne, flate og vakre landet. Alt går i et langsommere og behagelig tempo. Folk er hyggelige, smilende, rolige og hjelpsomme. Et folk som har vært utsatt for noen av de verste grusomheter som er begått mot sivile i vår tid. Et folk som er vakrere enn alle andre vi har sett. De har trekk som kan ligne mer på mennesker fra sydhavsøyene og afrikanere enn mennesker fra nabolandene. Et land som har kulturminnesmerker fra tiden da Khmerkongeriket hadde sin storhetstid, fra 800 – 1400, som overgår det meste som finnes i verden. Både Akropolis, Pyramidene og Forum Romanum blekner i skyggen av templene i Ankor, med Ankor Watt som det best bevarte av alle steintemplene. For å gi et bilde av størrelsen på området, leide vi sykkel i en dag og syklet den store runden som er 3 mil. Her lå templene spredt rundt i jungelen på alle kanter.
Et folk som anstrenger seg for å glemme de grusomheter, krig og fattigdom de har vært igjennom de siste 30- 40 årene. Dypest sår har folkemordet fra 75-77 hvor Røde Khmer tømte byene og skulle ha alle ut på landsbygda for å dyrke ris og grønnsaker. Pol Pot og hans unge soldater skulle vise verden at gjennom dyrking av jorda skulle landet bygges opp i løpet av rekordfart. Straks etter at folket var mettet, aktet lederne å mobilisere til det store Superspranget hvor landet skulle flomme over av ris, melk og honning, og verden ville måpe av beundring. Mao var den store ledestjerne. Men slik skulle det ikke gå. Teorien holdt ikke for Pot og hans teoretikere. I denne revolusjonen var utdanning og akademisk kompetanse helt unødvendig. Likeså kulturinstitusjoner og museer som minnet om fortiden og nåtiden. De fleste av landets mennesker med utdanning ble henrettet, torturert og tatt av dage på de mest grusomste måter. Det er uenighet om hvor mange dette kan dreie seg om. Tallene spriker fra 700000 til 3 mill av landets 7 mill. Som en konsekvens av dette mangler nå landet så å si en generasjon i vår alder med kompetanse og erfaring innenfor de fleste yrker, bortsett fra bønder som den gang heller ikke hadde særlig skolegang. Av de 12000 lærerne overlevde 300. Røde Khmer og andre partier som var motstander av det vietnameservennlige ledelsen ga ikke opp kampen etter at de måtte gi tapt etter at Vietnam kom inn og hjalp den tidligere regjerning. R.K. ble støttet av Thailand og stod sterkest i nord og mot grensa til Thailand. Etter at de ble slått sterkt tilbake av vietnameserne i 85 og måtte flykte over til Thailand endret de taktikk og startet med å demoralisere deler av landet som støttet regjeringen. De opererte utover landsbygda, og slo ofte til mot landsbyer om natta med tortur og ødeleggelser. Minner ble lagt ut i et stort antall. Mennesker ble tvunget til å ødelegge veier og infrastruktur. Vietnam svarte med å minelegge hele strekningen fra den Thailandske Gulf til og med grensa mot Laos. Dette var da verdens lengste minefelt. Men i 98 ble det sluttet fred, og i tiden etter på har folket ventet på at de skyldig etter det som skjedde skulle stilles for retten og få sin fortjente dom. Men tiden går, og mange av de skyldige fra den tiden sitter i dagens regjering og har maktposisjoner i samfunnet. Dette vet folket og som de sier ” det beste er å glemme for å komme videre, vi kan jo ikke gjøre noen med det”.
Er det så fred og fordragelighet ellers? Mens vi befinner oss her pågår det konfrontasjoner langs grensa til Vietnam i nord. Vietnameserne utvider sin grense, støttet av den vietnameservennlige statsministeren. Etter at Vietnam kom inn og bidro til at Røde Khmer måtte gå fra makten i 1977, har Vietnam fortsatt stor innflytelse i samfunnet og i politikken. Dette er mislikt av folk flest, og flere ser på vietnameserne som en trussel mot landet. Det sies at etter borgerkrigen var slutt i 99 har 2 mill vietnamesere kommet over grensen. Landet har en befolkning på totalt ca 15 mill.. Den øker med 300000 i året. Barnekullene er store, gjerne 5-6 barn.
Dagens statsoverhode er ingen populær mann. Han oppfattes av mange som totalitær. Her snakkes det ikke negativt om verken statsministeren eller kongehuset i det offentlige rom. De som gir uttrykk for sin misnøye kan fort forsvinne. Regjeringspartiet med Statsministeren forsøker å hindre opposisjonen i å komme i posisjon på mange måter. Grupperinger og nystiftede partier får støtte av kambodsjanere i utlandet, særlig i USA. ( USA slapp flere bomber over dette landet enn over Japan under siste verdenskrig i forsøk på å hindre nordvietnamesere i å skjule baser på Kambodsjansk jord, og etter hvert som Røde Khmer vokste i styrke ble også andre deler av landet bombet. Til tross for dette kan det virke som om USA på ingen måte er mislikt av folk flest.)
Før valget til våren antas det at regjeringspartiet vil dele ut mat og penger til folk utover den fattige landsbygda, som ikke har mye kunnskap og utdanning. Dette vil sannsynligvis samle nok stemmer til at de sitter med makta nok en periode. Kongehuset har hatt og har en spesiell stilling, kongen har vært ut og inn av politikken etter at franskmennene forsvant etter siste verdenskrig, og er i dag en del av det politiske maktspillet.
Landet har en brokete historie og for oss har det vært vanskelig å skjønne og forstå hva som har skjedd og skjer. Vår oppsummering er en blanding av samtaler og historielesing i løpet av de siste dagene. Vi tar alle mulige forbehold om sannhetsgehalten i alt vi skriver, det er lett og kunne ha misforstått eller feiltolket deler av informasjonen. Les historien til en 14 år gammel barnesoldat som kjempet i jungelen mot Røde Khmer i 1995, men som unnslapp både sult og kuler i jungelen. Han greide å rømme fra hæren ved hjelp av han sin far, med de følger det fikk for familien. Som munk innenfor tempelmurene var han i trygghet. Han studerer nå politikk og er med på å stifte et nytt parti som har som mål å stille liste til vårens valg. I to dager var vi i sammen med han rundt i Siem Reap området.
Det er enklere med Norge som har 1814, Herjedalen og Hjemtland og 1905.
Historien til en 14 år gammel barnesoldat